Den grusomme slutten av autonom kjøring: Tesla, Huawei, Apple, Weilai Xiaopeng, Baidu, Didi, hvem kan bli historiens fotnote?

Innen smartbiler, spesielt innen autonom kjøring, kan å ta i bruk Apples lukkede sløyfe-modell gjøre det lettere for produsenter å optimalisere ytelsen og forbedre ytelsen. Svar raskt på forbrukernes behov.
La meg snakke om ytelse først. Ytelse er avgjørende for autonom kjøring. Seymour Cray, faren til superdatamaskiner, sa en gang et veldig interessant ord: "Alle kan bygge en rask CPU. Trikset er å bygge et raskt system".
Med den gradvise svikten av Moores lov, er det ikke mulig å bare øke ytelsen ved å øke antall transistorer per arealenhet. Og på grunn av begrensningen av areal og energiforbruk, er omfanget av brikken også begrenset. Selvfølgelig er dagens Tesla FSD HW3.0 (FSD kalles Full Self-Driving) kun en 14nm prosess, og det er rom for forbedring.
For tiden er de fleste digitale brikker designet basert på Von Neumann-arkitekturen med separasjon av minne og kalkulator, som skaper hele systemet med datamaskiner (inkludert smarttelefoner). Fra programvare til operativsystemer til brikker, det er dypt berørt. Von Neumann-arkitekturen er imidlertid ikke helt egnet for den dype læringen som autonom kjøring er avhengig av, og trenger forbedring eller til og med gjennombrudd.
For eksempel er det en «minnevegg» hvor kalkulatoren går raskere enn minnet, noe som kan gi ytelsesproblemer. Utformingen av hjernelignende sjetonger har faktisk et gjennombrudd i arkitekturen, men spranget for langt blir kanskje ikke brukt snart. Dessuten kan bildekonvolusjonsnettverket konverteres til matriseoperasjoner, som kanskje ikke egner seg for hjernelignende brikker.
Derfor, siden Moores lov og Von Neumann-arkitekturen begge møter flaskehalser, må fremtidige ytelsesforbedringer hovedsakelig oppnås gjennom Domain Specific Architecture (DSA, som kan referere til dedikerte prosessorer). DSA ble foreslått av Turing Award-vinnerne John Hennessy og David Patterson. Det er en innovasjon som ikke er så langt fremme, og er en idé som kan settes ut i livet umiddelbart.
Vi kan forstå ideen om DSA fra et makroperspektiv. Generelt har dagens avanserte brikker milliarder til titalls milliarder transistorer. Hvordan disse enorme antallet transistorer distribueres, kobles sammen og kombineres har stor innvirkning på ytelsen til en spesifikk applikasjon.I fremtiden er det nødvendig å bygge et "raskt system" fra det overordnede perspektivet til programvare og maskinvare, og stole på optimalisering og justering av strukturen.